The week of the spitting cobra

Det hele startet sent på tirsdagskveld. Hele huset ble vekket av bjeffinga til våre to hunder Spike og Joseph. Det er ikke første gangen det har vært bråk fra hundene midt på natta, men denne gangen var det noe annerledes. Trøtt som jeg var (les: alltid) orket jeg ikke å bry meg nevneverdig og fant fort veien inn i drømmeland. Neste morgen møtte jeg nevøen min Ray i det jeg stod opp da han kom løpene og spurte meg om jeg hadde sett hundene. «Nå har de stukket av igjen», var min første tanke, men jeg fikk fort bekreftet at de var i hagen. Det han ville at jeg skulle se var tilstanden de var i. Spike hadde ett kraftig hovent øye, mens Joseph ikke kunne se i det hele tatt. Forbauset som jeg var spurte jeg hva som hadde skjedd. Ray var usikker, men mente at det måtte ha vært en slange som hadde spyttet på dem. Spyttekobraen er den eneste slangen jeg vet om som kan spytte og det var for meg het utenkelig at denne slangen skulle ha vært i hagen vår. Jeg har jo tross alt sett den på National Geographic så den må jo være alt for eksotisk. Jeg humret inni meg og tenkte at de nok bare hadde vært borti noen litt giftige planter, og gikk til jobb uten å tenke mer over saken.

Meg som viser frem hagen vår

Da jeg kom hjem fra jobb hadde veterinæren vært innom for å se til hundene. Han hadde samtidig bekreftet det jeg så som utenkelig: det var en spyttekobra som var årsaken til hundenes dårlige tilstand. Jeg som sover med vinduet åpent rett ut mot hagen, med skrekkhistorier om slanger som kryper opp i sengene til folk i bakhodet, fant mot til å gå på slangejakt i hagen. Utstyrt med en lang pinne, solbriller og småstein sjekket jeg hver krik og krok for å finne livstegn, men konklusjonen ble at hundene nok hadde jaget inntrengeren ut igjen. Med denne konklusjonen var nattesøvnen atter en gang sikret.

Utstyrt for slangjakt

Mufuliras lokale slangetemmer i aksjon

Som den lokale entertainer’n både på kontoret og i heimen stod det ikke på røverhistorier og morsomheter etter hendelsen. Blant annet har jeg beskrevet meg selv som slangetemmer i løpet av forrige uke, og sagt at neste gang det kommer en slange skal jeg slåss med den og bruke den som skjerf som seierstrofé. I løpet av helgens workshop har det også vært veldig populært da jeg har kalt alle lagene jeg har havnet på for noe relatert til spyttekobra, og vi har brukt det karakteriserende «snake clap» som vårt eget klapp. Røverhistorien som har slått best an i Mufulira er historien om hvordan hundene våre reddet meg fra den rasistiske slangen som var ute etter den hvite mannen. Den historien har allerede skrevet seg inn i historiebøkene og rettighetene til filmen er solgt til et lokalt filmselskap.

På lørdag kveld skjedde det igjen: hundene bjeffet uvanlig mye. Jeg våknet, tenkte: «hehe, det er sikkert slangen igjen», og sovnet igjen med et smil om munnen etter denne artige og usannsynlige tanken. Nesten morgen var det samme historie som på onsdag: «har du sett hundene?» Og tror du ikke slangen hadde vært på nattebesøk atter en gang! Denne gangen var det en stor forskjell dog: hundene hadde drept den, og den var blitt hengt opp i et tre. Det hadde vært et hardt slag og hundene slikket sår etter nattens harde strabaser. Det var ikke en liten sak heller, men en rundt halvannen meter lang slange av typen spyttekobra. Hundene har blitt gitt tittelen lokale helter og høster skryt fra hele nabolaget. På kvelden gikk slangen, som alt annet avfall her, opp i røyk i søppelbålet bak huset. Slik er vi nok en gang trygge, men jeg frykter dette ikke blir den siste slangehistorien fra Mufulira. Alle har advart mot kraftig regn i regntiden (ja, det sier seg selv), men ingen har nevnt at dette også er slangesesongen da det har blitt antydet at jeg vil se slanger overalt hvor jeg går. I tillegg har jeg blitt visket i øret at området jeg bor i er utmerket habitat for spyttekobraer. I det minste for nå er dette slutten av historien «the week of the spitting cobra».

Slangen ble beseiret 

Vertsmor med slangen

Slangens siste hvilested

De lokale heltene

"Larve-taco"

Det tikker og går mot eksamen og ferie, noe som vil si at første del av oppholdet mitt i Mufulira går mot slutten. Hver dag her er unik og høsten har gått veldig fort. Jeg tenkte å dedikere dette innlegget til de nyeste oppdateringene siden sist i tillegg til å introdusere den nye serien «hverdagsgalskap» som vil bli en del av bloggen med ujevne mellomrom.

Det begynner å bli farlig varmt her nå og svette er noe man bare må lære seg a leve med. På forhånd ble vi alle advart om at i oktober, da skulle det bli varmt da! Bare synd at de glemte å nevne at november er enda verre. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men jeg skylder enten på global oppvarming eller at månedene går motsatt (som vannet i doen?) sør for ekvator. For alt jeg vet så er dette helt normal temperatur, men i mars blir det helt uutholdelig. Uansett så har også en sterkere sol bidratt til solbrent nese cirka annenhver dag, og t-trøye-skillet begynner å bli et alvorlig problem som må vies tid i ferien som kommer.

Forrige fredag dro vi til Chingola med EduSport for å besøke «communities» der, og snakke/intervjue foreldre til jenter som deltar i programmet «Go Sisters». «Go Sisters» sikter seg inn på jenter og har som mål å styrke jentenes sosiale kapasitet gjennom idrett. Vi skulle dra halv åtte, noe som selvfølgelig ikke skjedde. Vi haiket halve veien for så å komme oss på en buss siste halvdel. Jeg hadde regnet med at det kom til å være forholdsvis fort unnagjort med besøkene, men selv om jeg hadde tatt den relative tiden her nede til hensyn tok jeg nok en gang feil. Det ble en lang dag med vandring ute i solen med lite mat, og det var en sliten Kristoffer som satt på bussen på vei hjem klokka åtte om kvelden. Det var dog en interessant dag, og lærerikt å høre hva foreldrene hadde å si om EduSport. Det var stort sett en veldig positiv tone, noe som tyder på at vi må gjøre noe riktig. Chingola var en veldig bra by med god mat når jeg endelig fikk muligheten til å prøve den utpå ettermiddagen.

Det har skjedd spennende ting i matveien de siste par ukene. På mandag kom jeg hjem og håpet at middagen var rett rundt hjørnet etter en lang dag. Det er ikke alltid lett å vite når det er middag selv om det sies den blir servert klokka syv hver dag. Denne mandagen ble middagen senere enn vanlig grunnen: vertsmoren min hadde lyst på kylling. Vi hadde ikke kylling og butikken var utsolgt, derfor gikk vi til innkjøp av levende. «Skal de slakte dyret først?», sagt av utallige middelaldrende menn som mener maten tar for lang tid på restauranter verden over, ble plutselig en realitet. Realiteten var jo også at noen faktisk måtte slakte dyrene, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvem som fikk ansvaret. For å gjøre en lang historie kort var det full kamp på kjøkkenet en periode, men til slutt ble det kylling til middag.

En annen dag var det larver som stod på menyen. De ble tilberedt med godt krydder og smakte overraskende godt så lenge man ikke tenkte alt for mye på at det var larver. Det kunne minne litt om kjøttdeig og jeg kom derfor med den glimrende ideen (som fikk stående applaus av Jon Eivind mens han lo av dialekten min) «larve-taco». Ettersom jeg følger med på nyheter hjemme har jeg fått med meg «taco-trucken» i Oslo, og for meg virker det som en selvfølge at «larve-tacoen» min er mer eksotisk og vil utkonkurrere den vanlige og kjedelige mexicanske utgaven. Som du sikkert skjønner så står det ikke på glimrende forretningsideer jeg blir inspirert til i Zambia.

De små og underlige hendelsene som skjer hver dag, om det er på gata, hjemme, på jobb eller liknende, er det som gjør hver dag til noe uforglemmelig og unikt. Disse hendelsene vil jeg prøve å beskrive gjennom min nye spalte «hverdagsgaslskap»:

Jeg har etter hyppig bruk blitt godt kjent med taxiruten fra byen og hjem. Her er det vanlig at det er konduktører som roper hvor taxien skal for å tiltrekke seg folk. Taxiene fungerer som en buss der de går ulike ruter og det er en fast pris. En kveld etter endt volleyballtrening var jeg veldig ivrig på å komme meg hjem. Taxien som skulle min vei var tom, og jeg tok da saken i egne hender ved å innta rollen som konduktør. «Jomo, Jomo apa» stod jeg og brølte på gata. Det var ikke få som stoppet opp og lurte på hva som hadde skjedd med denne hvitingen. Etter de innså hva jeg prøvde på var det tilsvarende mange smil og mye latter. Det virket å fungere også da taxien fort fylte seg opp, og jeg fikk rabatt for «vel fullført jobb», sa taxisjåføren. Han lovet meg også at neste gang ville det bli enda billigere. I ettertid har jeg ikke fått vært konduktør for flere taxier, men har blitt oppgradert til konduktør for en buss så det står ikke på jobbtilbud her nede.

Til slutt vil jeg nevne kort at Zambias president, Michael Sata, har dødd. Det skal holdes nytt valg innen 90 dager, og det er mindre uenigheter om hvem som er den beste kandidaten, og litt indre strider i partiet til Sata; PF. Så langt er alt veldig rolig, og jeg har ikke merket mye til det bortsett fra at det er nasjonal sørging og høy festmusikk er ikke tillatt. Derfor er det ingen grunn til bekymring, og om dette skulle eskalere til fullt kaos får du høre det fra meg først!       

Laga pizza til familien som ble så godt mottatt at mor ikke hadde til til et bilde

Larvene som skal gjøre meg rik!

Gym time på Kamuchanga Primary School

     

Zambia 50 år!

Mens det er full debatt angående statsbudsjettet i Norge, Orango har gitt ut nytt album og det ryktes om snø i Oslo-området, har det faktisk skjedd en hel del i en bortglemt avkrok av verden; Mufulira.

For å ta det i en rekkefølge fra det eldste til nyeste starter vi med at vertsbroren min, Mutale, har giftet seg. Det var en enkel seremoni på rådhuset her i byen. Jeg forstod at det skal bli en større fest på nyåret av ulike grunner så jeg venter i spenning! I forbindelse med bryllupet har det vært full trafikk inn og ut av huset vårt i ukene før og etter. Det har ikke alltid vært lett å ha oversikt over hvor mange som faktisk har vært her da alle er hjemme til ulike tider. Jeg hadde planlagt en dag etter bryllupet å lage mat til familien da det virket som det hadde roet seg litt med besøkende. Så feil kan man ta da jeg endte opp med å lage middag til tretten personer. Allikevel står jeg fremdeles for at vi var i en bølgedal hva gjelder antall besøkende.

Den påfølgende helga etter bryllupet var det duket for «Kitchen Party» i Ndola. Dette er en sammenkomst for alle damene i både brudens og brudgommens familie der det blir gitt gaver i form av kjøkkenutstyr, derav navnet (det er i hvert fall sånn jeg har tolket det). Oss gutta var også med, selv om vi ikke hadde store funksjonen. Midt i selskapet kom vi inn med blomster og måtte danse litt foran rundt hundre jublende damer. I øyeblikk som dette blir det vanskelig å gjemme seg i mengden, og det er klart det var populært av brudgommens familie hadde fått seg ett nytt og hvitt medlem. Etter endt felles dans ble det selvfølgelig en ny runde opp på meg der jeg og brudens mor tok oss en svingom. Dette var særs populært, og på toppen av det hele så var damen jeg alltid kjøper frukt av også på festen. Ho er i besittelse av en video av opptrinnet og det vekker fremdeles latter hver gang ho ser meg. Vi dro hjem på kvelden og jeg tok meg en dupp. Da jeg våknet så jeg en melding som antydet at vi hadde tatt en snarvei (se bilder i bunnen).

Dette var i perioden med landslagspause, noe Premier League-entusiaster rev seg i håret av, meg selv inkludert. Nok en gang gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen: Det er nemlig ikke bare i Europa det spilles kvalifisering, her kjempes det om å få en plass i Afrikamesterskapet 2015. Da jeg og Jon fikk høre at hjemmekampen denne runden skulle spilles i Ndola var det liten tvil om hva som måtte gjøres. Zambia har hatt en trøblete start så denne kampen var veldig viktig. Vi dro tidlig til Ndola for å se hva denne byen hadde å by på, og den skuffet ikke. Kort oppsummert fant vi alt det vi ikke finner i Mufulira og som man til tider savner. På mange måter var Ndola det vi hadde håpet å finne da vi dro til Kitwe. Det var også stor stemning i byen siden det var landskamp denne dagen, og spenningen bygget seg opp! Levy Mwanawasa Stadium i Ndola er bygget av kinesisk bistand, og er litt av et skue. Stadionet tar rundt førti tusen og utkonkurrerer dermed Ullevål til de grader, på flere måter. Kampen i seg selv var ikke veldig overbevisende i første omgang. Zambia hadde full kontroll, men slet med å skape sjanser, noe de har gjort hele kvaliken. I andre omgang løsnet det derimot, og da var publikum i fyr og flamme. Det endte med 3-0 seier og det var Zambias keeper som satte spikern i kista med et iskaldt straffespark. Alt i alt ble det en kjempevellykket tur!

På fredag som var, tjuefjerde oktober, hadde Zambia nasjonaldag. Det var ikke en hvilken som helst nasjonaldag heller; det er i år femti år siden Zambia fikk sin frigjøring. Jeg feiret først smått på torsdag kveld på den lokale puben Niggers Pub (tro det eller ei) med et knippe folk. Etter litt dansing klokka tolv ble det hjem i seng ettersom jeg skulle tidlig opp for å gå i tog dagen etter med EduSport. I programmet stod det at toget skulle starte halv åtte, men det regnet jeg med som utenkelig. Tilpasset og smart (trodde jeg) møtte jeg opp klokka åtte, og selvfølgelig hadde ikke toget gått. Ikke lenge etter jeg hadde kommet virket som vi skulle starte, men det viste seg alt for godt til å være sant. Vi ble stilt opp i veien mens en gjeng med militære fartet rundt og organiserte alle de ulike gruppene og organisasjonene som deltok i riktig rekkefølge. I tillegg passet de på at alle gikk på rekke og marsjerte riktig. Etter de hadde gjort dette omorganiserte de det igjen, klokka tikket mot ni. Til slutt virket det som de var fornøyde og jeg forberedte meg på avgang. Nok en gang var dette for godt til å være sant. Nå skulle jo selvfølgelig den samme gjengen med militære øve på å marsjere for seg selv, det kunne de jo ikke gjort dagen før. I tillegg kom det også flere nye grupper som skulle delta i toget og de også måtte blir presset inn. Det var ikke bare undertegnedes motivasjon og tålmodighet som begynte å synke, noe som best beskrives av de to bildene du finner i bunnen. Vi startet med en energisk gjeng, men på dette tidspunktet lå alle som slakt på bakken. Det hjalp ikke for min egen del at jeg begynte å bli farlig sulten, og til slutt kastet jeg inn håndkleet og tuslet for å finne meg en matbit. På denne turen oppdaget jeg da byens beste samosa og en veldig bra pai, absolutt et nytt favorittsted. I det jeg var i ferd med å avslutte måltidet mitt hørte jeg korpsmusikk, og jaggu tror du ikke at toget kom marsjerende forbi restauranten! Jeg fullførte, gikk ut og sklei perfekt inn i rekkene blant andre EduSportere. Toget endte på hjemmebanen til Mufulira Wanderers; Shinde Stadium. Her var det fullsatt og vi marsjerte litt rundt på banen. Da vi gikk forbi langsiden med mest folk hadde jeg det øyeblikket i livet mitt som nok er det nærmeste jeg kommer å være kjendis. Det var stor stas med en hvit i toget, og det var som et unisont brøl med «Muzungu» fra hele stadion. Jeg lot selvfølgelig ikke sjansen gå fra meg og gikk fornøyd rundt og vinket til publikum. Etter toget trakk jeg meg tilbake fra programmet som skulle være på stadion for å se på volleyballaget mitt spille en turnering. Det var flere ulike sportsturneringer rundt i byen, noe som er vanlig på nasjonaldagen her etter som jeg har forstått. Dagen min fortsatte sånn på Chawama (stedet der volleyballbanen er) i sola, noe som resulterte i en brent nese og et slitent hode. Chawama (også navnet på laget) stiller i gamle Randesund-drakter, og for dere som ikke vet det så er dette et lokalt lag fra Kristiansand som jeg har spilt mot utallige ganger, og jeg finner draktvalget veldig tilfeldig og morsomt! Til slutt vil jeg reklamere for Instagram-kontoen min der bildeserien «Steder jeg har vært med Timothy Dahle» er i gang, og det er absolutt verdt å sjekke ut!         

Ingen kommentar

Meldingen som antyder at vi tok en snarvei

Levy Mwanawasa Stadium

Jon Eivind Dahle i Ndola og klar for kamp

Puben med det klingende navnet der feiringen startet

Klokka 10. Folk er ikke lenger like gira..

Volleyballturnering med Chawama i Randesund-drakter

  

Kamp i flertall på ulike arenaer!

Tiden flyr i Mufulira, tro det eller ei! På forhånd var jeg veldig spent på hva slags sted dette skulle være, og hvordan oppholdet mitt her ville bli. Så langt har det innfridd til de grader, og livet i Mufulira viser seg å være av det behagelige slaget. Det vanligste ordet som blir brukt for å beskrive byen er "chill". Det hender dog at det kan bli slitsomt, men det kommer av at å være hvit her føles litt som å være en vandrende turistattraksjon. Mange vil hilse på, og det er heller regelen enn unntaket at jeg sier "ja, selvfølgelig husker jeg deg" uten at det er helt sant, nesten alle er hyggelige her så det er som oftest en fornøyelse. Noe av det mest positive så langt er alle vennene jeg har fått. Og med dette mener jeg genuine venner, ikke folk som er ute etter noe fordi jeg er hvit (disse finnes også). En stor takk må gis til volleyballaget Chawama. Her har jeg og Jon Eivind blitt spesielt godt kjent med Chips. Chips er bare noen måneder gammel i Mufulira selv, så vi er jo litt i samme båt. Han jobber som ingeniør i gruvene her, og så langt har vi hatt mange artige og minnerike stunder, og flere skal det bli!

Forrige uke bestod for det meste i arbeid. For tredje gang var jeg innom skolen Kamuchanga for å starte gymtimene, men heller ikke denne gangen var de forberedt. Unnskyldningen denne gangen var at de hadde en slags øvelse til 24. oktober som er nasjonaldagen. En liten digresjon som er verdt å nevne her er at i år fyller Zambia 50 år så timingen min for oppholdet her er upåklagelig! Uansett, unnskyldningen til skolen er forsåvidt helt innafor, men det er litt kjedelig når man har gått i tre kvarter for å komme seg til skolen (kan ikke vente til jeg får meg sykkel!). Situasjonen toppet seg i tillegg når jeg læreren jeg var i kontakt med slo et par elever. Det var ikke knyttet neve, men ungene fikk seg en skikkelig trøkk. Uvissheten om hvordan jeg skulle angripe situasjonen fartet rundt i hodet mitt. Jeg bestemte meg å spørre han om hvorfor han hadde gjort det, og han forklarte de hadde oppført seg dårlig. Selv om han svarte rolig og behersket merket jeg at han fort havnet i forsvarsposisjon. Jeg lot det ligge der og tuslet rolige tre kvarter tilbake til byen. I ettertid har jeg spurt meg rundt og blitt informert at det er ulovlig å slå elevene, heldigvis. Jeg håper jeg slipper å se det igjen, men om det skjer ser jeg ikke noe annet valg enn å konfrontere læreren tøffere. Det er viktig å være positiv synes jeg, og selv om det var en kjip dag hadde jeg straffekonkurranse med to gutter på vei hjem som fikk smilet frem!

Denne helgen var rolig og avslappende samtidig som den var innholdsrik. På lørdag hadde tennislaget Team Mufulira første treningsøkt. Du har kanskje aldri hørt om dette laget, og det er ganske naturlig ettersom vi er rykende ferske. Laget består av meg og Jon Eivind pluss hans alter ego "Timothy Dahle" nå som barten for fullt er på plass igjen. Det var en god trening og på slutten ble vi også med på en intern turnering i tennisklubben. Hvordan turneringen gikk for undertegnede trenger vi ikke snakke om. Det var vanskelige og ekskluderende forhold for meg da samtlige deltakere med unntak av meg selv var stolt innehaver av bart i ulike fasonger og farger. Om to uker møter Team Mufulira sin første utfordring i en storslagen turnering mot Team Livingstone. Dette laget er vår argeste, og eneste, konkurrent. Rapportene melder om jevnlige treninger flere ganger i uka og bookmakerne holder Team Livingstone som store favoritter med oddsen 1.15 for seier (tall hentet fra Betsson). Lusaka Open tar plass på Intercontinental Hotel, og det blir flere innslag av celebre gjester. Jeg har stor tro på egen innsats i denne turneringen ettersom jeg forventer klart mindre bartefaktor.

På lørdagskvelden bestemte jeg meg for å lage kanelboller til familien, delvis inspirert av min eldre kompanjong "Pappa Dahle" (Jon Eivind om du vil). Dette viste seg å bli en kamp mot en gammel og sta ovn. Kampen endte 3-3 uavgjort og var en underholdende kamp med to lag som gjorde mange feil. Halvparten av kanelbollene ble svidd mens halvparten ble bra, og familien ble uavhengig av det vaklende resultatet veldig fornøyde. Etter å ha blitt 1.3 kilo kanelboller tyngre ble det en tidlig kveld da det var tidig avreise til Kitwe påfølgende dag.

Det var bortekamp for Mufulira Wanderers og planen til meg og Jon Eivind var da å utnytte dette til å se både Kitwe og kampen. Kitwe går for å være Zambias nest største by selv om det er vanskelig å få dette hundre prosent bekrefta. På forhånd har jeg hørt mye bra om byen og var klar for å komme meg bort med det store målet om å få tak i en pizza ettersom Kitwe har blitt beskrevet for oss som en moderne by. Det var litt vanskelig å orientere seg da vi ankom så vi spurte første og beste mann på gata etter et kjøpesenter. Vi kom da i kontakt med en fyr som ikke hadde vært i Kitwe på 15 år, men visste om et nytt kjøpesenter. Prikken over i'en var at han kunne kjøre oss, i sin Mercedes kabriolet! Det tok ikke lange samtalen før denne mannen virket litt shady. Vi spurte han selvfølgelig om bilen og han forklarte da at den og en BMW X5 han hadde var til salgs så han kunne bytte dem i steiner av den edlere sorten. Til tross for dette var det en hyggelig fyr, og vi kom oss til kjøpesenteret og fikk spist en litt skuffende is og drukket en skikkelig kopp kaffe. Da vi dro tilbake til byen fant vi ut at Kitwe egentlig var litt skuffende i forhold til hva vi hadde blitt fortalt. Derfor fant vi et sted med mat og Premier League. Og ja; de hadde pizza der! Etter et par timer med pizza, øl og Premier League bar det av gårde til Nkana (Zambias beste fotballag for øyeblikket) sin stadion. Vi var veldig spente på at kampen skulle gå her, men det viste seg at det var for godt til å være sant da kampen skulle bli spilt på treningsbanen ved siden av. Ikke bare var dette litt skuffende, men det viste seg også problematisk. Etter en lang diskusjon mellom trenere, lagledere og dommere bestemte de seg for at sikkerheten, som bestod av fire menn med batonger og en med et maskingevær eller granatkaster (litt vanskelig å se nøyaktig hva det var, men stort var det!), ikke var god nok. Derfor endte det med en smule pinlig seier til Mufulira på walk over. Enda pinligere var feiringen til fansen, som var noe tilsvarende Moldes feiring av seriegullet, for en seier på tvilsomt vis. Mufulira er med i opprykkskampen, og ordet kampfiksing ble nevnt i løpet av søndagen uten at jeg tror det kommer til å skje noe videre i den saken. Vi dro så videre og så de siste fem minuttene av  Mufulira Blackpool sin kamp, som også gikk i Kitwe. Alt i alt ble det en interessant dag som avsluttet både overraskende, trist og litt moro da jeg fant familien klistra foran tv-skjermen til første episode av Big Brother Africa da jeg kom hjem.        

Kamuchanga school

Målet vi brukte til straffekonk

Kontoret og kolleger

"Haien kommer" er en slager!

Herlige Mufulira

Hverdagsgalskap

Første hele uke i Mufulira

Det har skjedd mye i Mufulira! Jeg tenkte å oppsummere mest mulig fra min første hele uke her gjennom bilder. Kort har jeg og Jon Eivind vært i matebeto. Min bror skal gifte seg og matebeto er når brudens familie kommer med mat til  brudgommens familie for å vise hva brudgommen kan forvente av mat. Jeg har startet arbeid som gymlærer på tre skoler, vi har vært på Mufulira Wanderers kamp, jeg har blitt tilbudt trenerjobb for u-17-laget til Wanderers, jeg har vært på byen, funnet meg en FIFA-bule og vært med på workshop med EduSport. I tillegg slenger jeg med bilder av familie og mufulira generelt, enjoy!  

Første treningsøkt

Matebeto, brudens familie kommer med mat

Far (Mr. Mweshi), fetter (Ray), og storebror (Dean)

Meg og Jon Eivind ble med på dansen!

Feiring etter 1-0

Stillinga endte med 1-0 seier

Volleyballtrening med Chawama

Typisk mat; kjøtt, rape (grønnsakene) og nshima

Hagen vår

Herlig ordspill på utestedet!

Min lille kusine, Monica

Huset vårt

Workshop om volleyball

Jon Eivind aka "Timothy" på vandring gjennom gatene