Kris på eventyr i verden!: Kamp i flertall på ulike arenaer!

Tiden flyr i Mufulira, tro det eller ei! På forhånd var jeg veldig spent på hva slags sted dette skulle være, og hvordan oppholdet mitt her ville bli. Så langt har det innfridd til de grader, og livet i Mufulira viser seg å være av det behagelige slaget. Det vanligste ordet som blir brukt for å beskrive byen er "chill". Det hender dog at det kan bli slitsomt, men det kommer av at å være hvit her føles litt som å være en vandrende turistattraksjon. Mange vil hilse på, og det er heller regelen enn unntaket at jeg sier "ja, selvfølgelig husker jeg deg" uten at det er helt sant, nesten alle er hyggelige her så det er som oftest en fornøyelse. Noe av det mest positive så langt er alle vennene jeg har fått. Og med dette mener jeg genuine venner, ikke folk som er ute etter noe fordi jeg er hvit (disse finnes også). En stor takk må gis til volleyballaget Chawama. Her har jeg og Jon Eivind blitt spesielt godt kjent med Chips. Chips er bare noen måneder gammel i Mufulira selv, så vi er jo litt i samme båt. Han jobber som ingeniør i gruvene her, og så langt har vi hatt mange artige og minnerike stunder, og flere skal det bli!

Forrige uke bestod for det meste i arbeid. For tredje gang var jeg innom skolen Kamuchanga for å starte gymtimene, men heller ikke denne gangen var de forberedt. Unnskyldningen denne gangen var at de hadde en slags øvelse til 24. oktober som er nasjonaldagen. En liten digresjon som er verdt å nevne her er at i år fyller Zambia 50 år så timingen min for oppholdet her er upåklagelig! Uansett, unnskyldningen til skolen er forsåvidt helt innafor, men det er litt kjedelig når man har gått i tre kvarter for å komme seg til skolen (kan ikke vente til jeg får meg sykkel!). Situasjonen toppet seg i tillegg når jeg læreren jeg var i kontakt med slo et par elever. Det var ikke knyttet neve, men ungene fikk seg en skikkelig trøkk. Uvissheten om hvordan jeg skulle angripe situasjonen fartet rundt i hodet mitt. Jeg bestemte meg å spørre han om hvorfor han hadde gjort det, og han forklarte de hadde oppført seg dårlig. Selv om han svarte rolig og behersket merket jeg at han fort havnet i forsvarsposisjon. Jeg lot det ligge der og tuslet rolige tre kvarter tilbake til byen. I ettertid har jeg spurt meg rundt og blitt informert at det er ulovlig å slå elevene, heldigvis. Jeg håper jeg slipper å se det igjen, men om det skjer ser jeg ikke noe annet valg enn å konfrontere læreren tøffere. Det er viktig å være positiv synes jeg, og selv om det var en kjip dag hadde jeg straffekonkurranse med to gutter på vei hjem som fikk smilet frem!

Denne helgen var rolig og avslappende samtidig som den var innholdsrik. På lørdag hadde tennislaget Team Mufulira første treningsøkt. Du har kanskje aldri hørt om dette laget, og det er ganske naturlig ettersom vi er rykende ferske. Laget består av meg og Jon Eivind pluss hans alter ego "Timothy Dahle" nå som barten for fullt er på plass igjen. Det var en god trening og på slutten ble vi også med på en intern turnering i tennisklubben. Hvordan turneringen gikk for undertegnede trenger vi ikke snakke om. Det var vanskelige og ekskluderende forhold for meg da samtlige deltakere med unntak av meg selv var stolt innehaver av bart i ulike fasonger og farger. Om to uker møter Team Mufulira sin første utfordring i en storslagen turnering mot Team Livingstone. Dette laget er vår argeste, og eneste, konkurrent. Rapportene melder om jevnlige treninger flere ganger i uka og bookmakerne holder Team Livingstone som store favoritter med oddsen 1.15 for seier (tall hentet fra Betsson). Lusaka Open tar plass på Intercontinental Hotel, og det blir flere innslag av celebre gjester. Jeg har stor tro på egen innsats i denne turneringen ettersom jeg forventer klart mindre bartefaktor.

På lørdagskvelden bestemte jeg meg for å lage kanelboller til familien, delvis inspirert av min eldre kompanjong "Pappa Dahle" (Jon Eivind om du vil). Dette viste seg å bli en kamp mot en gammel og sta ovn. Kampen endte 3-3 uavgjort og var en underholdende kamp med to lag som gjorde mange feil. Halvparten av kanelbollene ble svidd mens halvparten ble bra, og familien ble uavhengig av det vaklende resultatet veldig fornøyde. Etter å ha blitt 1.3 kilo kanelboller tyngre ble det en tidlig kveld da det var tidig avreise til Kitwe påfølgende dag.

Det var bortekamp for Mufulira Wanderers og planen til meg og Jon Eivind var da å utnytte dette til å se både Kitwe og kampen. Kitwe går for å være Zambias nest største by selv om det er vanskelig å få dette hundre prosent bekrefta. På forhånd har jeg hørt mye bra om byen og var klar for å komme meg bort med det store målet om å få tak i en pizza ettersom Kitwe har blitt beskrevet for oss som en moderne by. Det var litt vanskelig å orientere seg da vi ankom så vi spurte første og beste mann på gata etter et kjøpesenter. Vi kom da i kontakt med en fyr som ikke hadde vært i Kitwe på 15 år, men visste om et nytt kjøpesenter. Prikken over i'en var at han kunne kjøre oss, i sin Mercedes kabriolet! Det tok ikke lange samtalen før denne mannen virket litt shady. Vi spurte han selvfølgelig om bilen og han forklarte da at den og en BMW X5 han hadde var til salgs så han kunne bytte dem i steiner av den edlere sorten. Til tross for dette var det en hyggelig fyr, og vi kom oss til kjøpesenteret og fikk spist en litt skuffende is og drukket en skikkelig kopp kaffe. Da vi dro tilbake til byen fant vi ut at Kitwe egentlig var litt skuffende i forhold til hva vi hadde blitt fortalt. Derfor fant vi et sted med mat og Premier League. Og ja; de hadde pizza der! Etter et par timer med pizza, øl og Premier League bar det av gårde til Nkana (Zambias beste fotballag for øyeblikket) sin stadion. Vi var veldig spente på at kampen skulle gå her, men det viste seg at det var for godt til å være sant da kampen skulle bli spilt på treningsbanen ved siden av. Ikke bare var dette litt skuffende, men det viste seg også problematisk. Etter en lang diskusjon mellom trenere, lagledere og dommere bestemte de seg for at sikkerheten, som bestod av fire menn med batonger og en med et maskingevær eller granatkaster (litt vanskelig å se nøyaktig hva det var, men stort var det!), ikke var god nok. Derfor endte det med en smule pinlig seier til Mufulira på walk over. Enda pinligere var feiringen til fansen, som var noe tilsvarende Moldes feiring av seriegullet, for en seier på tvilsomt vis. Mufulira er med i opprykkskampen, og ordet kampfiksing ble nevnt i løpet av søndagen uten at jeg tror det kommer til å skje noe videre i den saken. Vi dro så videre og så de siste fem minuttene av Mufulira Blackpool sin kamp, som også gikk i Kitwe. Alt i alt ble det en interessant dag som avsluttet både overraskende, trist og litt moro da jeg fant familien klistra foran tv-skjermen til første episode av Big Brother Africa da jeg kom hjem.