The week of the spitting cobra

Det hele startet sent på tirsdagskveld. Hele huset ble vekket av bjeffinga til våre to hunder Spike og Joseph. Det er ikke første gangen det har vært bråk fra hundene midt på natta, men denne gangen var det noe annerledes. Trøtt som jeg var (les: alltid) orket jeg ikke å bry meg nevneverdig og fant fort veien inn i drømmeland. Neste morgen møtte jeg nevøen min Ray i det jeg stod opp da han kom løpene og spurte meg om jeg hadde sett hundene. «Nå har de stukket av igjen», var min første tanke, men jeg fikk fort bekreftet at de var i hagen. Det han ville at jeg skulle se var tilstanden de var i. Spike hadde ett kraftig hovent øye, mens Joseph ikke kunne se i det hele tatt. Forbauset som jeg var spurte jeg hva som hadde skjedd. Ray var usikker, men mente at det måtte ha vært en slange som hadde spyttet på dem. Spyttekobraen er den eneste slangen jeg vet om som kan spytte og det var for meg het utenkelig at denne slangen skulle ha vært i hagen vår. Jeg har jo tross alt sett den på National Geographic så den må jo være alt for eksotisk. Jeg humret inni meg og tenkte at de nok bare hadde vært borti noen litt giftige planter, og gikk til jobb uten å tenke mer over saken.

Meg som viser frem hagen vår

Da jeg kom hjem fra jobb hadde veterinæren vært innom for å se til hundene. Han hadde samtidig bekreftet det jeg så som utenkelig: det var en spyttekobra som var årsaken til hundenes dårlige tilstand. Jeg som sover med vinduet åpent rett ut mot hagen, med skrekkhistorier om slanger som kryper opp i sengene til folk i bakhodet, fant mot til å gå på slangejakt i hagen. Utstyrt med en lang pinne, solbriller og småstein sjekket jeg hver krik og krok for å finne livstegn, men konklusjonen ble at hundene nok hadde jaget inntrengeren ut igjen. Med denne konklusjonen var nattesøvnen atter en gang sikret.

Utstyrt for slangjakt

Mufuliras lokale slangetemmer i aksjon

Som den lokale entertainer’n både på kontoret og i heimen stod det ikke på røverhistorier og morsomheter etter hendelsen. Blant annet har jeg beskrevet meg selv som slangetemmer i løpet av forrige uke, og sagt at neste gang det kommer en slange skal jeg slåss med den og bruke den som skjerf som seierstrofé. I løpet av helgens workshop har det også vært veldig populært da jeg har kalt alle lagene jeg har havnet på for noe relatert til spyttekobra, og vi har brukt det karakteriserende «snake clap» som vårt eget klapp. Røverhistorien som har slått best an i Mufulira er historien om hvordan hundene våre reddet meg fra den rasistiske slangen som var ute etter den hvite mannen. Den historien har allerede skrevet seg inn i historiebøkene og rettighetene til filmen er solgt til et lokalt filmselskap.

På lørdag kveld skjedde det igjen: hundene bjeffet uvanlig mye. Jeg våknet, tenkte: «hehe, det er sikkert slangen igjen», og sovnet igjen med et smil om munnen etter denne artige og usannsynlige tanken. Nesten morgen var det samme historie som på onsdag: «har du sett hundene?» Og tror du ikke slangen hadde vært på nattebesøk atter en gang! Denne gangen var det en stor forskjell dog: hundene hadde drept den, og den var blitt hengt opp i et tre. Det hadde vært et hardt slag og hundene slikket sår etter nattens harde strabaser. Det var ikke en liten sak heller, men en rundt halvannen meter lang slange av typen spyttekobra. Hundene har blitt gitt tittelen lokale helter og høster skryt fra hele nabolaget. På kvelden gikk slangen, som alt annet avfall her, opp i røyk i søppelbålet bak huset. Slik er vi nok en gang trygge, men jeg frykter dette ikke blir den siste slangehistorien fra Mufulira. Alle har advart mot kraftig regn i regntiden (ja, det sier seg selv), men ingen har nevnt at dette også er slangesesongen da det har blitt antydet at jeg vil se slanger overalt hvor jeg går. I tillegg har jeg blitt visket i øret at området jeg bor i er utmerket habitat for spyttekobraer. I det minste for nå er dette slutten av historien «the week of the spitting cobra».

Slangen ble beseiret 

Vertsmor med slangen

Slangens siste hvilested

De lokale heltene

"Larve-taco"

Det tikker og går mot eksamen og ferie, noe som vil si at første del av oppholdet mitt i Mufulira går mot slutten. Hver dag her er unik og høsten har gått veldig fort. Jeg tenkte å dedikere dette innlegget til de nyeste oppdateringene siden sist i tillegg til å introdusere den nye serien «hverdagsgalskap» som vil bli en del av bloggen med ujevne mellomrom.

Det begynner å bli farlig varmt her nå og svette er noe man bare må lære seg a leve med. På forhånd ble vi alle advart om at i oktober, da skulle det bli varmt da! Bare synd at de glemte å nevne at november er enda verre. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men jeg skylder enten på global oppvarming eller at månedene går motsatt (som vannet i doen?) sør for ekvator. For alt jeg vet så er dette helt normal temperatur, men i mars blir det helt uutholdelig. Uansett så har også en sterkere sol bidratt til solbrent nese cirka annenhver dag, og t-trøye-skillet begynner å bli et alvorlig problem som må vies tid i ferien som kommer.

Forrige fredag dro vi til Chingola med EduSport for å besøke «communities» der, og snakke/intervjue foreldre til jenter som deltar i programmet «Go Sisters». «Go Sisters» sikter seg inn på jenter og har som mål å styrke jentenes sosiale kapasitet gjennom idrett. Vi skulle dra halv åtte, noe som selvfølgelig ikke skjedde. Vi haiket halve veien for så å komme oss på en buss siste halvdel. Jeg hadde regnet med at det kom til å være forholdsvis fort unnagjort med besøkene, men selv om jeg hadde tatt den relative tiden her nede til hensyn tok jeg nok en gang feil. Det ble en lang dag med vandring ute i solen med lite mat, og det var en sliten Kristoffer som satt på bussen på vei hjem klokka åtte om kvelden. Det var dog en interessant dag, og lærerikt å høre hva foreldrene hadde å si om EduSport. Det var stort sett en veldig positiv tone, noe som tyder på at vi må gjøre noe riktig. Chingola var en veldig bra by med god mat når jeg endelig fikk muligheten til å prøve den utpå ettermiddagen.

Det har skjedd spennende ting i matveien de siste par ukene. På mandag kom jeg hjem og håpet at middagen var rett rundt hjørnet etter en lang dag. Det er ikke alltid lett å vite når det er middag selv om det sies den blir servert klokka syv hver dag. Denne mandagen ble middagen senere enn vanlig grunnen: vertsmoren min hadde lyst på kylling. Vi hadde ikke kylling og butikken var utsolgt, derfor gikk vi til innkjøp av levende. «Skal de slakte dyret først?», sagt av utallige middelaldrende menn som mener maten tar for lang tid på restauranter verden over, ble plutselig en realitet. Realiteten var jo også at noen faktisk måtte slakte dyrene, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvem som fikk ansvaret. For å gjøre en lang historie kort var det full kamp på kjøkkenet en periode, men til slutt ble det kylling til middag.

En annen dag var det larver som stod på menyen. De ble tilberedt med godt krydder og smakte overraskende godt så lenge man ikke tenkte alt for mye på at det var larver. Det kunne minne litt om kjøttdeig og jeg kom derfor med den glimrende ideen (som fikk stående applaus av Jon Eivind mens han lo av dialekten min) «larve-taco». Ettersom jeg følger med på nyheter hjemme har jeg fått med meg «taco-trucken» i Oslo, og for meg virker det som en selvfølge at «larve-tacoen» min er mer eksotisk og vil utkonkurrere den vanlige og kjedelige mexicanske utgaven. Som du sikkert skjønner så står det ikke på glimrende forretningsideer jeg blir inspirert til i Zambia.

De små og underlige hendelsene som skjer hver dag, om det er på gata, hjemme, på jobb eller liknende, er det som gjør hver dag til noe uforglemmelig og unikt. Disse hendelsene vil jeg prøve å beskrive gjennom min nye spalte «hverdagsgaslskap»:

Jeg har etter hyppig bruk blitt godt kjent med taxiruten fra byen og hjem. Her er det vanlig at det er konduktører som roper hvor taxien skal for å tiltrekke seg folk. Taxiene fungerer som en buss der de går ulike ruter og det er en fast pris. En kveld etter endt volleyballtrening var jeg veldig ivrig på å komme meg hjem. Taxien som skulle min vei var tom, og jeg tok da saken i egne hender ved å innta rollen som konduktør. «Jomo, Jomo apa» stod jeg og brølte på gata. Det var ikke få som stoppet opp og lurte på hva som hadde skjedd med denne hvitingen. Etter de innså hva jeg prøvde på var det tilsvarende mange smil og mye latter. Det virket å fungere også da taxien fort fylte seg opp, og jeg fikk rabatt for «vel fullført jobb», sa taxisjåføren. Han lovet meg også at neste gang ville det bli enda billigere. I ettertid har jeg ikke fått vært konduktør for flere taxier, men har blitt oppgradert til konduktør for en buss så det står ikke på jobbtilbud her nede.

Til slutt vil jeg nevne kort at Zambias president, Michael Sata, har dødd. Det skal holdes nytt valg innen 90 dager, og det er mindre uenigheter om hvem som er den beste kandidaten, og litt indre strider i partiet til Sata; PF. Så langt er alt veldig rolig, og jeg har ikke merket mye til det bortsett fra at det er nasjonal sørging og høy festmusikk er ikke tillatt. Derfor er det ingen grunn til bekymring, og om dette skulle eskalere til fullt kaos får du høre det fra meg først!       

Laga pizza til familien som ble så godt mottatt at mor ikke hadde til til et bilde

Larvene som skal gjøre meg rik!

Gym time på Kamuchanga Primary School