Kris på eventyr i verden!: The week of the spitting cobra

Det hele startet sent på tirsdagskveld. Hele huset ble vekket av bjeffinga til våre to hunder Spike og Joseph. Det er ikke første gangen det har vært bråk fra hundene midt på natta, men denne gangen var det noe annerledes. Trøtt som jeg var (les: alltid) orket jeg ikke å bry meg nevneverdig og fant fort veien inn i drømmeland. Neste morgen møtte jeg nevøen min Ray i det jeg stod opp da han kom løpene og spurte meg om jeg hadde sett hundene. «Nå har de stukket av igjen», var min første tanke, men jeg fikk fort bekreftet at de var i hagen. Det han ville at jeg skulle se var tilstanden de var i. Spike hadde ett kraftig hovent øye, mens Joseph ikke kunne se i det hele tatt. Forbauset som jeg var spurte jeg hva som hadde skjedd. Ray var usikker, men mente at det måtte ha vært en slange som hadde spyttet på dem. Spyttekobraen er den eneste slangen jeg vet om som kan spytte og det var for meg het utenkelig at denne slangen skulle ha vært i hagen vår. Jeg har jo tross alt sett den på National Geographic så den må jo være alt for eksotisk. Jeg humret inni meg og tenkte at de nok bare hadde vært borti noen litt giftige planter, og gikk til jobb uten å tenke mer over saken.

Meg som viser frem hagen vår

Da jeg kom hjem fra jobb hadde veterinæren vært innom for å se til hundene. Han hadde samtidig bekreftet det jeg så som utenkelig: det var en spyttekobra som var årsaken til hundenes dårlige tilstand. Jeg som sover med vinduet åpent rett ut mot hagen, med skrekkhistorier om slanger som kryper opp i sengene til folk i bakhodet, fant mot til å gå på slangejakt i hagen. Utstyrt med en lang pinne, solbriller og småstein sjekket jeg hver krik og krok for å finne livstegn, men konklusjonen ble at hundene nok hadde jaget inntrengeren ut igjen. Med denne konklusjonen var nattesøvnen atter en gang sikret.

Utstyrt for slangjakt

Mufuliras lokale slangetemmer i aksjon

Som den lokale entertainer’n både på kontoret og i heimen stod det ikke på røverhistorier og morsomheter etter hendelsen. Blant annet har jeg beskrevet meg selv som slangetemmer i løpet av forrige uke, og sagt at neste gang det kommer en slange skal jeg slåss med den og bruke den som skjerf som seierstrofé. I løpet av helgens workshop har det også vært veldig populært da jeg har kalt alle lagene jeg har havnet på for noe relatert til spyttekobra, og vi har brukt det karakteriserende «snake clap» som vårt eget klapp. Røverhistorien som har slått best an i Mufulira er historien om hvordan hundene våre reddet meg fra den rasistiske slangen som var ute etter den hvite mannen. Den historien har allerede skrevet seg inn i historiebøkene og rettighetene til filmen er solgt til et lokalt filmselskap.

På lørdag kveld skjedde det igjen: hundene bjeffet uvanlig mye. Jeg våknet, tenkte: «hehe, det er sikkert slangen igjen», og sovnet igjen med et smil om munnen etter denne artige og usannsynlige tanken. Nesten morgen var det samme historie som på onsdag: «har du sett hundene?» Og tror du ikke slangen hadde vært på nattebesøk atter en gang! Denne gangen var det en stor forskjell dog: hundene hadde drept den, og den var blitt hengt opp i et tre. Det hadde vært et hardt slag og hundene slikket sår etter nattens harde strabaser. Det var ikke en liten sak heller, men en rundt halvannen meter lang slange av typen spyttekobra. Hundene har blitt gitt tittelen lokale helter og høster skryt fra hele nabolaget. På kvelden gikk slangen, som alt annet avfall her, opp i røyk i søppelbålet bak huset. Slik er vi nok en gang trygge, men jeg frykter dette ikke blir den siste slangehistorien fra Mufulira. Alle har advart mot kraftig regn i regntiden (ja, det sier seg selv), men ingen har nevnt at dette også er slangesesongen da det har blitt antydet at jeg vil se slanger overalt hvor jeg går. I tillegg har jeg blitt visket i øret at området jeg bor i er utmerket habitat for spyttekobraer. I det minste for nå er dette slutten av historien «the week of the spitting cobra».