Kris på eventyr i verden!: Zambia 50 år!

Mens det er full debatt angående statsbudsjettet i Norge, Orango har gitt ut nytt album og det ryktes om snø i Oslo-området, har det faktisk skjedd en hel del i en bortglemt avkrok av verden; Mufulira.

For å ta det i en rekkefølge fra det eldste til nyeste starter vi med at vertsbroren min, Mutale, har giftet seg. Det var en enkel seremoni på rådhuset her i byen. Jeg forstod at det skal bli en større fest på nyåret av ulike grunner så jeg venter i spenning! I forbindelse med bryllupet har det vært full trafikk inn og ut av huset vårt i ukene før og etter. Det har ikke alltid vært lett å ha oversikt over hvor mange som faktisk har vært her da alle er hjemme til ulike tider. Jeg hadde planlagt en dag etter bryllupet å lage mat til familien da det virket som det hadde roet seg litt med besøkende. Så feil kan man ta da jeg endte opp med å lage middag til tretten personer. Allikevel står jeg fremdeles for at vi var i en bølgedal hva gjelder antall besøkende.

Den påfølgende helga etter bryllupet var det duket for «Kitchen Party» i Ndola. Dette er en sammenkomst for alle damene i både brudens og brudgommens familie der det blir gitt gaver i form av kjøkkenutstyr, derav navnet (det er i hvert fall sånn jeg har tolket det). Oss gutta var også med, selv om vi ikke hadde store funksjonen. Midt i selskapet kom vi inn med blomster og måtte danse litt foran rundt hundre jublende damer. I øyeblikk som dette blir det vanskelig å gjemme seg i mengden, og det er klart det var populært av brudgommens familie hadde fått seg ett nytt og hvitt medlem. Etter endt felles dans ble det selvfølgelig en ny runde opp på meg der jeg og brudens mor tok oss en svingom. Dette var særs populært, og på toppen av det hele så var damen jeg alltid kjøper frukt av også på festen. Ho er i besittelse av en video av opptrinnet og det vekker fremdeles latter hver gang ho ser meg. Vi dro hjem på kvelden og jeg tok meg en dupp. Da jeg våknet så jeg en melding som antydet at vi hadde tatt en snarvei (se bilder i bunnen).

Dette var i perioden med landslagspause, noe Premier League-entusiaster rev seg i håret av, meg selv inkludert. Nok en gang gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen: Det er nemlig ikke bare i Europa det spilles kvalifisering, her kjempes det om å få en plass i Afrikamesterskapet 2015. Da jeg og Jon fikk høre at hjemmekampen denne runden skulle spilles i Ndola var det liten tvil om hva som måtte gjøres. Zambia har hatt en trøblete start så denne kampen var veldig viktig. Vi dro tidlig til Ndola for å se hva denne byen hadde å by på, og den skuffet ikke. Kort oppsummert fant vi alt det vi ikke finner i Mufulira og som man til tider savner. På mange måter var Ndola det vi hadde håpet å finne da vi dro til Kitwe. Det var også stor stemning i byen siden det var landskamp denne dagen, og spenningen bygget seg opp! Levy Mwanawasa Stadium i Ndola er bygget av kinesisk bistand, og er litt av et skue. Stadionet tar rundt førti tusen og utkonkurrerer dermed Ullevål til de grader, på flere måter. Kampen i seg selv var ikke veldig overbevisende i første omgang. Zambia hadde full kontroll, men slet med å skape sjanser, noe de har gjort hele kvaliken. I andre omgang løsnet det derimot, og da var publikum i fyr og flamme. Det endte med 3-0 seier og det var Zambias keeper som satte spikern i kista med et iskaldt straffespark. Alt i alt ble det en kjempevellykket tur!

På fredag som var, tjuefjerde oktober, hadde Zambia nasjonaldag. Det var ikke en hvilken som helst nasjonaldag heller; det er i år femti år siden Zambia fikk sin frigjøring. Jeg feiret først smått på torsdag kveld på den lokale puben Niggers Pub (tro det eller ei) med et knippe folk. Etter litt dansing klokka tolv ble det hjem i seng ettersom jeg skulle tidlig opp for å gå i tog dagen etter med EduSport. I programmet stod det at toget skulle starte halv åtte, men det regnet jeg med som utenkelig. Tilpasset og smart (trodde jeg) møtte jeg opp klokka åtte, og selvfølgelig hadde ikke toget gått. Ikke lenge etter jeg hadde kommet virket som vi skulle starte, men det viste seg alt for godt til å være sant. Vi ble stilt opp i veien mens en gjeng med militære fartet rundt og organiserte alle de ulike gruppene og organisasjonene som deltok i riktig rekkefølge. I tillegg passet de på at alle gikk på rekke og marsjerte riktig. Etter de hadde gjort dette omorganiserte de det igjen, klokka tikket mot ni. Til slutt virket det som de var fornøyde og jeg forberedte meg på avgang. Nok en gang var dette for godt til å være sant. Nå skulle jo selvfølgelig den samme gjengen med militære øve på å marsjere for seg selv, det kunne de jo ikke gjort dagen før. I tillegg kom det også flere nye grupper som skulle delta i toget og de også måtte blir presset inn. Det var ikke bare undertegnedes motivasjon og tålmodighet som begynte å synke, noe som best beskrives av de to bildene du finner i bunnen. Vi startet med en energisk gjeng, men på dette tidspunktet lå alle som slakt på bakken. Det hjalp ikke for min egen del at jeg begynte å bli farlig sulten, og til slutt kastet jeg inn håndkleet og tuslet for å finne meg en matbit. På denne turen oppdaget jeg da byens beste samosa og en veldig bra pai, absolutt et nytt favorittsted. I det jeg var i ferd med å avslutte måltidet mitt hørte jeg korpsmusikk, og jaggu tror du ikke at toget kom marsjerende forbi restauranten! Jeg fullførte, gikk ut og sklei perfekt inn i rekkene blant andre EduSportere. Toget endte på hjemmebanen til Mufulira Wanderers; Shinde Stadium. Her var det fullsatt og vi marsjerte litt rundt på banen. Da vi gikk forbi langsiden med mest folk hadde jeg det øyeblikket i livet mitt som nok er det nærmeste jeg kommer å være kjendis. Det var stor stas med en hvit i toget, og det var som et unisont brøl med «Muzungu» fra hele stadion. Jeg lot selvfølgelig ikke sjansen gå fra meg og gikk fornøyd rundt og vinket til publikum. Etter toget trakk jeg meg tilbake fra programmet som skulle være på stadion for å se på volleyballaget mitt spille en turnering. Det var flere ulike sportsturneringer rundt i byen, noe som er vanlig på nasjonaldagen her etter som jeg har forstått. Dagen min fortsatte sånn på Chawama (stedet der volleyballbanen er) i sola, noe som resulterte i en brent nese og et slitent hode. Chawama (også navnet på laget) stiller i gamle Randesund-drakter, og for dere som ikke vet det så er dette et lokalt lag fra Kristiansand som jeg har spilt mot utallige ganger, og jeg finner draktvalget veldig tilfeldig og morsomt! Til slutt vil jeg reklamere for Instagram-kontoen min der bildeserien «Steder jeg har vært med Timothy Dahle» er i gang, og det er absolutt verdt å sjekke ut!