Etter Specific Orientation, som ikke er nevneverdig her,
startet jeg og Jon Eivind turen oppover mot Mufulira. Første stopp var Lusaka.
Der bodde vi hos Greg, min koordinator i EduSport, i hans lille ungkarsbule
sammen med en roomie. Nabolaget han bodde i var veldig koselig og vi dro ut for
å møte en del av vennene hans. Det kommer nok til å ta litt tid til å bli vant
til kjendisstatusen jeg får som en Mzungu (hvit mann). Dagen etter å ha fått
utallige nye venner som personlig skulle sørge for at jeg var trygg dro jeg for
å møte vertsfamilien min. moren og søsteren min hadde kommet til Lusaka for å
møte meg. Vi ble en natt til i Lusaka så jeg fikk møte flere i familien som bor
i Lusaka. Her fikk jeg også møtt min lille kusine på syv, Monica, som nå er min
personlige Bembalærer. Var også hos min nye bestemor med en stor del av
familien, noe som var litt av en opplevelse. Det var meg, en unggutt fra
Jehovas Vitner og åtte gærne damer i varierende alder. Desibelnivået var høyere
en de fleste konserter jeg har vært på, og jeg angret fort på at jeg hadde
glemt øreproppene mine hjemme. Det ballet på seg til å bli en semifuktig kveld,
og blandet med lite mat denne dagen skjedde noe tilnærmet radioaktive reaksjoner
i mageregionen. Det ble en natt bestående av hyppige dobesøk og tidlig søndag
morgen var det av gårde på buss til Mufulira. Med lite dofasiliteter på turen
ble det en hard prøvelse; mann mot mage. Jeg klarte med et nødskrik å unngå
selv den minste lekkasje, mann 1, mage 0!
Søndag 7. september ankom jeg mitt nye hjem for de neste 10
månedene, fra bibelbeltet i Grimstad til kobberbeltet i Mufulira. Så langt har jeg ikke rukket å få tatt noe særlig med bilder derfra,
men det kommer! Den første uken gikk med på å bli bedre kjent med Mufulira. Jeg
var innom skoler i området jeg skal jobbe med sammen med min koordinator på
EduSportkontoret i Mufulira, Godfrieda. Siden arbeidstillatelsen min ikke var
klar gikk det mest i eksamensskriving og andre aktiviteter. Allerede første
dagen klarte jeg og Jon Eivind og få oss et volleyballag. De tok oss i mot med
åpne armer så vi har nok funnet oss en klubb for resten av oppholdet. Den ene
dagen satt jeg og leste om flerkulturell idrett og hvordan idrett kan være en
arena der man møter nye venner, og på kvelden etter volleyballtrening dro vi
for å se på Zambiakamp. Slik fikk jeg prøvd ut dette i praksis, og joda, det
funket det!
Det er mye eksponering for Bemba og det gjør at man plukker
opp en del gloser også. «Tulea Chipolopolo» betyr «let’s go Zambia» (som i
fotballaget) og skaper popularitet ved å bruke det. «E bola» betyr «that’s
football» og med Zambias siste dårlige kamper vekker denne mye latter ved bruk
i en samtale om landslaget. Det føles også rart å bruke siden det virker som
jeg snakker om noe helt annet som en alvorlig sykdom. Siste bembaglosen for
dagen er «iwe» som betyr du. Dette brukes i tide og utide og er nesten som et
hallo. Dette er det mest brukte ordet så langt, og folk syns det er hysterisk
når byens to eneste mzungoer bruker det.
Kort om familien min så bor vi veldig fint. Det er meg, min
mor, min far, en bror og en søster samt to yngre søskenbarn. Jeg har blitt tatt
veldig godt i mot og føler meg som en del av familien allerede. Vi har en fin
hage med muligheter for trening, og til byen er det nedoverbakke så når jeg får
meg sykkel blir det en rolig trillings til jobb. Mer om Mufulira, familien,
huset osv. kommer senere. Dette grunnet at jeg siden torsdag har vært i Lusaka
så ikke rukket så alt for mye i Mufulira enda. Vi dro til Lusaka for å delta på
skandinavisk idrettsdag i helga, og i samme slengen kunne vi plukke opp
arbeidstillatelsen vår. På lørdag var idrettsdagen og ettersom vi hadde blitt
fortalt at Norge ikke ville vinne siden ambassaden da måtte arrangere det neste
år også, cruiset vi inn til en trygg andreplass. Vi hadde ansvar for
oppvarmingen, og det var artig og se småstive ambassadører riste på rumpa og danse jenka!
