Kris på eventyr i verden!: Familieferie

I skrivende stund er det to uker og tre dager til jeg forlater Mufulira for godt. Det er rart, litt trist og ganske deilig. For noen dager siden gikk det opp for meg hvor skitten denne byen egentlig er. Jeg ble nesten overraska over at jeg har bodd her så lenge uten å tenke over det. Allikevel er det noe spesielt med Mufulira, som Lars Vaular sa: «Denne byen er vår». Vel, nok sentimentalitet, det kommer sikkert et eget innlegg dedikert til det. Jeg lovet familien min spalteplass etter de hadde vært her på ferie så jeg får oppfylle dette ønsket:

I påskeferien hadde mamma, pappa og Magnus (min storebror) valgt å ta turen for å se hvordan livet mitt i Zambia er. Første stopp var Mufulira for noen dager. Her ble tiden for det meste brukt med min Zambiske familie. Monica, min Zambiske niese, var veldig fornøyd med at ho hadde fått seg et par nye besteforeldre. De fikk sett alt det beste Mufulira har å by på, og alt det ikke fullt så glamorøse. Det ble nshima, bøffel og larver til middag, lokalt øl, internkamp i familien i volleyball (som mitt lag vant) og mye mer. Alle hadde det veldig trivelig og det var veldig gøy å vise frem Mufulira til min norske familie. Deres inntrykk av byen kom frem i deres beskrivelse: «en forvokst landsby». Et stort høydepunkt for meg personlig var knekkebrød, leverpostei og makrell i tomat som hadde blitt bragt fra Norge. Det tar ni måneder i Zambia før man oppnår en forståelse av hvor ubeskrivelig godt dette er!

Deretter gikk turen til Livingstone ettersom det er obligatorisk å se Victoriafallene når man er i Zambia. Fallene var flotte som alltid og vannstanden var høy. Jeg tok på meg rollen som guide, og guidet familien forbi bavianer og andre hindringer. Selvevalueringen bekrefter det alle tenkte; at jeg gjorde en over middels innsats. Det var flere andre frivillige som hadde familie på besøk også. Siden alle var i Livingstone på samme tid ble det jo selvfølgelig arrangert en storfamilie-middag som var litt stas. Gratis mat er bra! Vi tok også et par dager på Zimbabwesiden av fallene, på det historiske Victoria Falls Hotel. Det var helt fantastisk og deilige later dager i luksus. Krokodille-wok, flere typer sjokolademousse og champagne til frokost er ikke hverdagskost!

Etter å ha sendt familien hjem igjen ble jeg igjen en ukes tid i Livingstone med Jon Eivind, Christian, Håkon og Ole. I denne perioden kom Håkon sin mor, stefar og fetter på besøk. Dette var en herlig gjeng som trasket inn på Backpackern godt forberedt med vaffeljern. Jeg ble da servert vafler til frokost hele uka og klaget ikke. Det ble late dager i Livingstone som for det meste gikk til å bade, spille gris og «trakassere» barmannen på Backpackern.

Det var to karer som kviet seg litt for å sette nesa opp nord mot Mufulira. Å forlate det deilige livet i Livingstone er alltid vanskelig, og et par netter i Lusaka ble planlagt. Her bør det nevnes at jeg ansatte meg selv som guide for å vise frem ulike historiske plasser i byen. Jeg begynner å få en del erfaring hva gjelder å guide nå. Et par netter ble av ulike grunner til flere slik at vi til slutt var ganske klare for å komme oss hjem. Nå er jeg altså inne i den siste perioden min i Mufulira og neste helg går bort til 17. mai-feiring på ambassaden i Lusaka. Etter dette har jeg én uke igjen før jeg møter Nicolaj og vi drar til Malawi en ukes tid på en siste ferie. 10 måneder er snart omme!